Tulus Mysterion Dommes fugl Satire, teater, illusjoner for øye angrepet, dødeliggjort. Flammehav, snøstorm og kaos vil løye spådd i Demonens kort. I mitt legeme hviler en glinsende fugl, han puster og ånder i meg vender seg i meg, hes, rusten, ru han klorer og vegrer og gi seg. Han hveser sitt budskap dunkelt i kjøtt, volder meg angst, uro, smerte Dukker i smaker, i salt og søtt, og vender sin klo mot et hjerte. Sakte, uutholdelig risper han mørke dråper ut av hjertet Med hungrende nebb hakker han sin føde ut av døende kropp. Jeg sender en tanke til oppglødde flammer der noe i meg vil leve på ny. Jeg sender mitt liv til De Dødes Kammer og dør fra en fugl skapt av bly. Skuggeskip Skuggeskip styres av knokkelgrå hender Ildrøde øyne rører opp hav Ishavet gløder og skumtopper brenner Alt liv blir sendt til sin bekmørke grav. Skuggeskiproret er døgnville tanker, Farvannet opprørt, bitter sjø. Tungsinn er spunnet til blytunge anker Verden blir liggende bak for å dø. Skuggeskipseilet er engler som tørker Harper, basuner er druknet i hav Akter ligg allting i dødsstille mørker Mannskap er gjenferd hvis leven var brav. Skuggeskip seiler til rasende feler Pløyer de blåhvite skumtopper bort Skroget er tettet av fastspente sjeler Den endelige kai er Intethetens port. Skuggeskipferdens uro vil stilne Alt det som fantes vil kveles og dø Skuggeskip henter fram kullmørke netter endeløst mørke, bunnløs sjø. Gravstenskugge Din ætt er fengslet i gråkald jord i muld under gravstenskugge. I hvileløs søvn ligger eldgammel bror en søster kom rett fra vugge. Begravd gjennom år etter år av død viet den siste respekt, begravd gjennom tider av anger og nød smuldrer din verdige slekt. Din forfaders ånd er sivet ut i makkjord i gravstenskugge. Din forfaders ånd strever i muld på sten er Fred hugget. Sjeler strever og lengter til vinden de trykkes i blytung jord. Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen de lengter til vind, der det gror. Din ætt er fengslet i gråkald jord i muld under gravstenskugge. I hvileløs søvn ligger eldgammel bror en søster kom rett fra vugge. Du trør på rimfrosne blader som knuses du står der i gravstenskuggen. De føler din nærhet, ånder beruses og sprenger sitt gjenferd til kulden. Sjeler strevde og lengtet til vinden de bodde i blytung jord. Sjelene fra barna, fra mannen og kvinnen de lengtet til vind, der det gror. Mysterion Svartkledd i ravnedrakt, full av hat og forakt, full av gift og blod fra et ormebo. Du ble valgt uten strev, min myste, min elev. Svøpt i en fuglekropp sendes du ut og opp. Jeg er din mystagog, vår skole er skog, vår lære er ild, vårt pensum et spill. Mysterion Du sendes som ravn i mysteriet inn. Du ofres et navn og du døpes i vin. Breddfull av ondskap og fugleblod, på vinger over bunnløs sjø, med skjerpet nebb og med spisset klo varsler du taktløst om død. Døderhulder Jeg har to blåfrosne hjerter en askegrå sjel uten liv. Min sjel er tørket av elde og rispet med rusten kniv. Jeg har to blåfrosne hjerter en tanke, svart og parat. Min sjel er tørket av elde mitt ene hjerte er hat. Mitt ene hjerte er ondskap mitt andre majestetisk galopp, mitt andre hjerte kan banke og riste i ødslet kropp. Min Kjære er kulde og ondsinn en Kvinne i visnet kjød. Jeg lokkes til min kjære av mørkerødt blod jeg synker i smaker og glød. Jeg vier en skaper min takknemlighet for torden og stormer og bulder, for et hjerte som rister i ødslet kropp og som banker for Døderhulder. Skriket fra juvet Gjennom blåtåke kan hun skimtes et lysglimt av silke og fred. Gjennom mørker og vinternatt kan du høre henne gråte og le. Pikeøyne lyser i bekmørke netter og følges av ren og rev. En pikekropp satser og kaster seg ut i, et siste, men første svev. På ny høres skriket fra pikebarnet gjennom regn og iskald vind. Atter en gang høres skriket fra juvet som skjærer og trenger seg inn. Du stivner ved lyden av skriket fra juvet som fryser levende blod til is. Det føles som knivblad i brusende årer. Fra skriket fra juvet vil du aldri befris. Hun vender seg mot deg i bekmørke netter, hun følges av ren og rev. Hun kaster seg ut i et vintermørker i et siste, gjentagende svev. Evighetens port Kreert av Kvinner med sotet hjerte, døpt i Keiserinnens blod. Oppdratt i ondskap og evig smerte, renset i Stillhetens Flod. Unnfanget på sten i sot og burgunder, født i en tåkedal. Diet av geiter og gale hunder, oppfostret av en gal. Formet av bleke hender i vrede, skolert av Samleren. Svøpt i messing og silkeklede, smykket i porselen. Strippet til hjertet av unge elskerinner, forgiftet av bøddelens vin. Lokket til porten av gråsvarte Kvinner, hentet til Evig Liv. Mare Illdrømt og angstfylt sovende I tanker om varg fra skovene Kulde, klamt i fuktig bedd Illdrømt i angst og tunge pledd. Hun presser seg inn gjennom revner i veden, et pust gjennom trekkfull vegg. På huk over hjertet ditt frigir hun vreden og tvinger seg på deg som illsint klegg. Hun sender deg lukt inn i maredrøm Hun gir deg en fossende redselstrøm Din streven og fekten ved Hennes visitt hjelper deg lite mot Marens ritt. Hun rir deg til tårer og kaldsvette pust Hun strammer sitt klamme tak. Du puster i Maredrøm grønnirr og rust og ønsker deg oppvakt og vak. Det rister og banker, du ønsker deg våken, ønsker deg vekk fra den kvelende tåken. Når du rives fra drømmen, omtåket, øren, er Maren forsvunnet som varme ut døren.