Dimmu Borgir Stormblast Alt Lys Er Svunnet Hen Glinsende månelys ovenfor driver Frostlagte stier viser vei Svarte sjeler henover natten Inn gjennom skodde heim Alt har svartnet Alt lys er svunnet hen Lødig trer vi nå inn i riket I minne om at våre spor blir fulgt Omgitt av sorgens dis Skrider ferden frem Som en skare av likkledde skrømt Vandrer vi jervens hjem Brisen fører oss over norske myrer Forbi hver en tåkegrend Med hatet i våre harme sinn Reiser vi for aldri å komme igjen Broderskapets Ring Kom unge bror Skjenk oss din rene ungdom Legg ditt liv i våre hender Kjemp vår krig med oss La vare sorger formørke ditt sinn La din sjel slites Føl natten som legger seg rundt deg Glem all kjærlighet Ingen tårer skal fylle dine netter Tre inn i broderskapets ring Ingen svakhet skal du finne i din sjel Styrken skal vandre ved din side Kom Del ditt hat med oss Forlat ditt svake legeme La deg ei forvirres av vakre ord I døden finnes all makt Når Sjelen Hentes Til Helvete Følg Følg etter Til ondskapens hall vi drar! Der det vendte kors pryder ferden! Av mørkets allmektighet! På kristi flesk vi spytter! La det råtne! Et symbol på godhettens bortgang! Et skuespill der endes! Bring frem vårt indre sinne Vis veien for vårt hat Skjend guds engler til evig pine I avgrunnens paradis er de våre Sorgens Kammer - Del II Minnenes ekko stiller timen Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig få lengselens slukket - Etter å dra Drakk jeg for meget av livshåpets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus Er det eneste ene igjen - Som er mitt I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammer rundt min nakke Stumme viner kan ei gi trøst Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte Denne intense dragning mot dødens portaler (Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir Behersket siden tidens morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen Da Den Kristne Satte Livet Til Min sjel den glødet Og mitt sinn det lengtet Etter å få fatt i en kristen faen I det kalde mørket jeg ventet med vinden Det ulte som besatt av fanden Jeg ventet Åh, som jeg ventet Tiden virket som evig Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n Jeg hevet min knyttede neve Og skrek Svake kristne! Dø i natt! Jeg skall flerre din sjel i to! Du skal føle makten jeg har fått av mørket! Din tid er omme! Også din tro! Be om nåde du stakkars faen Og min latter skal atter runge Høyt i nattens kulde Der frosten fryser din siste Tåre... Svake kristne! Du døde i natt! Med et kraftig hugg tok jeg din skalle! En blodig slakt som til syvende og sist Hvis stemmer (vil) for alltid i Dødsriket kaller Stormblåst Gjennom tideløse morkne drømmer I fuktig høstvind ober landstrakte vidder Mot sorias fjellheim Kommer jeg, en fandens ridder Glatt er runen på det høye fjell Gnidd vekk av regn og vind Dragende kraft av ondskap lurer Her ved trollheims mulde grind Fortumlet av dette mørke byggverk Med røvet gull fra lyets pakt Brukt som spott til å senke Deres murer Vi grunder over dette riket Så vakkert fylt med tideløs skumring Som en stjerne i tomsindighetens juv Det bringer frem en nattlig mimring Over tanker fra en vissen tid Drott til himmels er det reist Av tidens endeløse svarte minner Stormblåst ut av det sorte indre Har bergflint rullet fra mo til kneist Undring og angst samler seg i natten I mørket som ruver om spiret For ingen dag kan veien hit Intet lys kan luske frem Der sorg har beseiret alle gleder Og bygd et land på menneskets jord Fylt med iskald prakt og heder Dødsferd I det mørkeste mørke troner jeg I mine saler trer stillheten frem Faldne engler vokter mine porter I dødsdalens øde skjønnhet Har min sjel vandret vill Mens mørket og sorgen rådet Tentes hatets flammende ild I nattens sorte stillhet Trer mitt tause frem I mørket flammer et likbål Nok en sort sjel har vendt hjem I stillhet følger vi ferden Til vår sorgsvarte bror Og ingen tårer faller Da aske forenes med jord Vi skal all dele hand skjebne Vi skal alle følge vår venn Da dommedag's klokker ringer Skal vi alle komme igjen For å herske Antikrist Stig opp på min trone bleke lik Fall på kne ærbødiget foran mine føtter Ta imot mitt kalde kyss på din panne Jeg har lagt veien som fører til Helvete klar Løft deres sverd til kamp, stolte menn La massakeren begynne i dag Hogg hodet av hver kristen Og voldta deres kvinner og barn Hvert kristenkors du finner skal du vende om Hver en bygning som bærer guds navn skal brenne Hver en kristenmanns grav skal vi skjende Hver natt skal du våkne med ett skrik Og kjenne blodet som brenner dypt i deg Hver natt skal du rave som en sanseløs i gaten Og utslette hvert et tegn du ser til liv Hør min tale menneskedyr Mine ord er din fremtid Jeg er Satans legemlige gjørelse Jeg er din herre Jeg er ondskapen Jeg er antikrist Vinder Fra En Ensom Grav En høyreist ridder vender hjem Over himmel til himmel på en selvgjort bro Fra den endelige tvekamp mot lysets prest For nå til sist å gå til ro Se der i fjellbrisens indre Hvor dets liv har søkt ly for en sol Som omsider vil mørkne med den evige natt Og hindre en verden i (å) blomstre og gro Se der i øyets satire Hvor rester av godhet jages på flukt Og vindes vekk i en åpen grav Til den siste tenning av lys er slukket Med kraftige hugg i menneske skaller Frydes den rytter i årvåken dis Himmelhøyt, vandrende over sin stjerne Skottende på en jord dekket i is Over utallige faldne menn Som sådde livets spirende korn Streifer han vekk fra den siste krig Den mektigste fyrste, den blodige torn Gud's Fortapelse - Åpenbaring Av Dommedag Hengitt er vi Til mørkets keiser Den allmektiges kraft (Som) Fører vårt sinn I kamp Mot godhet og løgn Dog fiendens hær er fattig Er den stor Men vi skal ta dem alle Og hente dem inn En etter en Det håp de ser i gud Skal forsvinne i et hav av torner De torner deres falske frelser Engang følte spikret i sin skalle Himmelen skal rakne Og en fandens torden Skal buldre å brake Hans krefter vil røyne Der Mørkets front Beseirer lystes pest Øyne vil renne i sorg Nå de innser (at) deres gud Ikke lenger kan hjelpe Det håp de så i gud Er svunnet og vekk for alltid De følger nå sin falske felser Som fortsatt er bærer av en krone Med torner Men konge ble han ikke Avmaktslave Stanken fra den uransaklige vei Hvor forkynnelse og falsk forhåpning er åte Trenger igjennom som en bitterhetens gave Og befrukter den menneskelige råte Som en slave i avmakthetens tilstand Råder ei annet enn nederlagsbekjennelse Retrett Du har ei livets rett Retrett Du har ei livets rett For ignoreres Dyret og idolets tegn Vil straff omsider den skyldige bifalle Denne fromme paktens skadelige innavl Søker tilflukt i edens hage Hvorpå en stolt ren og rakrygget herre Ikke like lett lar seg belage Retrett Du har ei livets rett Retrett Du har ei livets rett Så når dommedagstorden endelig runger Kan menneskets fantasibilde avdukes Alle og enhver med gudfryktig hunger Vil tape ansikt og slukes