Burzum
Fallen
1. Fra Verdenstreet (Introduksjon)
2. Jeg Faller
3. Valen
4. Vanvidd
5. Enhver Til Sitt
6. Budstikken
7. Til Hel Og Tilbake Igjen (Konklusjon)
1. Fra Verdenstreet (Introduksjon)
[Instrumental]
2. Jeg Faller
Høyt deroppe står jeg i tiden;
i den grønne, vakre og varme,
sterke trekronen, i hvite skyer,
omgitt av de vakre og vennlige få.
Jeg faller.
Helt ned.
Høyt deroppe står jeg i tiden;
i toppen av verdenstreets krone.
Fra høyt deroppe faller jeg fra tiden;
ned i det bunnløse, tomme og tidløse.
I fallet endrer treets bark form.
Grener og kvister, løv og nøtter,
farrer forbi meg i voldsom fart.
Røttene og marken nærmer seg.
Tiden min renner bort og ned til et annet sted.
Inn i døden, ut fra døden.
Inn i livet, ut fra livet.
Nedover og over elven
som ingen kilde har.
Inn i mørket, ut fra mørket;
inn i kulden, ut fra kulden.
Gjennom tiden, ut fra tiden;
derinne hvor guddommene smiler.
Jeg drikker fra glemselens elv,
ror tørrskodd over hatets hav;
seiler med vinden i ryggen,
til maktenes ende, begynnelse og mening.
3. Valen
Kom død, kjære død;
gi meg løsning på alle gåter;
gi meg nøkkel og tryllestav,
knyt opp verdens knuter.
Hvorfor i døden, min venn, og der alene?
Hvorfor i glemselens elv du stuper?
Hvorfor i mørket, min venn, og der alene,
søker du lysets vennlige varme?
La meg åpne det lukkede rom,
la meg riste de skjulte runer,
la meg kaste mitt spyd,
midt i trollets kalde hjerte.
Hvorfor i døden, min venn, og der alene?
Hvorfor i glemselens elv du stuper?
Hvorfor i mørket, min venn, og der alene,
søker du lysets vennlige varme?
Døden var her først.
Glemselen seirer til slutt.
Mørket fødte lyset.
Hva mer vil du vite?
Død, kjære død! Død, min død!
Glemselen har tatt meg.
Mørket har senket seg for alltid.
Hva mer kan jeg vite?
Kom død, kjære død;
gi meg løsning på alle gåter;
gi meg nøkkel og tryllestav,
lås opp verdens låste luker.
Døden var her først.
Glemselen seirer til slutt.
Mørket fødte lyset.
Hva mer vil du vite?
Død, kjære død! Død, min død!
Glemselen har tatt meg.
Mørket har senket seg for alltid.
Hva mer kan jeg vite?
4. Vanvidd
En forskremt skikkelse i skyggen,
fillete og fattig, men vakker og rik,
fælen og forvridd, men ingen stakkar:
hun gjemmer seg så godt hun kan.
Hun er forhatt av de fleste,
men elsket av de aller beste.
Reiser gjerne langt og lenge,
hun går alene, barbeint i skiten,
på ubrukte veier, gjengrodde stier,
i dyretrakk og farlige leier.
Oppover, til himmelens rand
i lasten; galskap i bøtter og spann.
Himmelen revner når hun når opp:
hymnen tar slutt for saueflokk.
Lyse lokker, lure smil,
blåe blikk, bak sjalet
melkehvit hud, kritthvite tenner.
Latteren skremmer de fleste.
5. Enhver Til Sitt
Jeg følger etter hesten, inn i skogen.
Blødende; våt nedentil av eget blod.
Føttene føles stadig tyngre;
en bankende smerte i låret.
Buksene har blitt som gips
rundt beina der blodet har størknet.
Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt når sin slutt, i den våte mosen
ved månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?
En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende.
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.
Månen blinker til meg.
Månen blinker til meg.
Lyset blir sterkere.
Månegudinnen kommer til meg.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
6. Budstikken
La pilen vandre fra gud til gud,
i hele den hvide verden.
La pilen sendes fra hus til hus,
til hele vår åsaslekt.
Til hvert eneste barn av gudeætt.
Til hver eneste åsamann.
Økstid er her, og piltid.
Spydtid er her, og sverdtid.
Finn brynjen frem, og hjelm.
Finn skjoldet frem, og sax.
Fortidens guder reiser seg,
fra gudeblodets evige minne.
Ubesudlet. Uforgiftet.
Åsgards røde gull. De er ennu her!
Hør Gjallarhornet kalle,
til hver eneste åsamann.
Hør vinden stille suse;
ånder fra fortidens land.
Gode ånder fra sinnets dyp,
som ørkenguden aldri nådde,
fra forfedrelandets gamle kilde,
fra den gamle Urdarbrønnen.
Valkyrjer vene. Fremmad for tjod og forfedreland.
Einherjer ekte. Samles til strid i åsaland.
Hirden heil. Fremmad for vårt blod og all vår jord.
Fylking fremmad! Fylking marsj!
La pilen vandre fra gud til gud,
i hele den hvide verden.
La pilen sendes fra hus til hus,
til hele vår vaneslekt.
Fortidens guder reiser seg,
fra gudeblodets evige minne.
Ubesudlet. Uforgiftet.
Åsgards røde gull. Vi er ennu her!
Gode ånder fra sinnets dyp,
som ørkenguden aldri nådde,
fra forfedrelandets gamle kilde,
fra den gamle Urdarbrønnen.
Fell den feige fiendeflokken;
jotner og trollpakk,
gygjar og de som bryter eder.
La deres blod gjødsle vår jord.
7. Til Hel Og Tilbake Igjen (Konklusjon)
[Instrumental]
Lyrics in plain text format
