Tulus
Evil 1999
På flaggermusvinger over måneblått fjell,
i villfarne kast i en heksekunstkveld.
Gir tørke til tårer.
Gir noia til fred.
I brusende årer
dykker hun ned.
Med uvøren skaper i svartkledde øyne
hypnotiserer en vinternattsheks.
Hun river ut minnet.
Gir ondskap til sjel.
Hun kysser på kinnet
en menneskekrel.
I ulmende skrekk, men med fryd i ditt indre,
dras du mot Kvinnen med utsultet dyd.
Du rives i filler,
tømmes for saft,
i drømme om biller
i bråkåte kast.
Oppfylt med svømmende larver mot lyset
gir hun deg tanken tilbake og flyr.
Over en tinde,
inn i en verd.
Der starter en Kvinne
som svanger en ferd.
På flaggermusvinger over måneblått fjell,
i villfarne kast i en heksekunstkveld.
Brus ifra oven.
Heksebarns latter.
Skrik fra en Kvinne.
Nattegrå datter.
I tåkedamp skimter du flagrende skygger.
Hjertet i kroppen din banker men dør.
Født gjennom tåke,
lyssky og var.
Heksenattdatter,
Menneskefar.
Tarantulus
Tynne tråder, mektig våpen,
stille røren, mektig hær.
Smale øyne, kraftig transe,
der du kommer farlig nær.
Kjærlig biten, gift som dreper,
øm berøring, etser, svir.
Fekter, famler, faller, fanges,
svøpes inn i lette spinn.
Tarantulus
Hersker, Konge.
Tarantulus
Guru, Fe.
Du berører, nett vibrerer.
Tarantulus klar til dyst.
Ingen nåde, ingen dvelen,
vekt er edderkoppens lyst.
Sakte fangst imellom trærne,
evig tapt i Kongens verd.
Dopet, drept og dødet, delet,
sendt i mørke på en ferd.
Draug
Det risler i bølgene,
skriker fra land.
Fastspent i remmer
på purpur og vann
nektes du smertelig å leve,
knytter du hardt i en neve.
Det lyser i øyne,
brenner i regn.
Du dynkes i flammer
og sjellige tegn.
Den holder deg hatefullt under,
Draugen med tenner som hunder.
Det siste liv svinner
fra blodfylt blikk.
Et Ess slår en Konge
i siste stikk.
Den lar deg forsiktig forsvinne,
lar elven i dødstaushet rinne.
Cyprianus
Stikker i tegn, pinner i kryss,
fra barskog et rikelig nåledryss.
Romertall atten, sjøvann og regn,
gulnet papir med nøyaktige tegn.
Åttende time, niende dag.
Toer i Kløver, Konge i Spar,
kodet og hellig svart formular.
Sand, skjell og dråper av nyfallen snø
tegnes i jorden ved gard eller stø.
Dokkemaker
Med kroket rygg under fire fot
sitter dokkemaker i skinnet
fra en lampe som brenner veke til sot
og venter at dag skal forsvinne.
Satt på hyller med ryggen krummet,
med øyne skåret av nykvesst kniv,
skjeler dokker av tre ut i rommet
og venter på makerens dåp til liv.
Det er et liv en aktør fornemmer
innunder gammel teater-scene.
Omgitt av støv og agerende stemmer
lever han stille, men aldri alene.
Dokkemaker med sammentrykt sjel
skaper liv i et bortglemt lukke.
Ingen ser, kun aner et liv,
og hører om natten dokkene sukke.
Salme
Langt inn i sort fløyel blekner en stjerne,
en ånd forlater en gammel mann.
I sorg fraktes liket av ringrev og terne,
til endelig hvile i rubiner og sand.
I tårer mot stenveggen klynges de sammen,
villjenter, ulvebarn, gnagere, fugl.
Nede i grottene slukner snart flammen,
tent av oppdageren, slukket av gud.
Luften blir krydret med nellik og rose,
med sølvfarget dugg fra en sjel og et sinn.
Til viser om hav vil de Samleren lose,
til barskog og stjerner og måneskinn.
Blodstrup
Glødende ildrød som argsint vulkan.
Truende iskald som flyktig orkan.
Klar til å fange,
klar til å ta.
Når deg i spranget,
spør aldri hva.
Ond inntil margen, livstørst som få,
nyter han dommen, seig eller brå.
Er alltid rede,
når alltid frem.
Holder deg nede,
spør aldri hvem.
På siste reisen er stormen sjåfør.
På jordisk jord er den kun visitør.
Tid etter tiden,
år etter år.
Før eller siden,
spør aldri når.
Sjel
Min sjel rives sakte ut i teater,
spiddes til torner av hungrige skater.
Bestjålet min mening,
berøvet mitt sinn,
en gråsvart forstening
fra margen til skinn.
Nå lukker jeg endelig vidåpne sår.
Et tomt sinn er sinnet som aldri forgår.
Dårskap til visdom
Her tar jeg over en ærefull virken,
her blir jeg Herre og Mann over jord.
Nå bæres salmene ut av kirken,
nå dryppes gresset med ord etter ord.
Her tar jeg over og det med glede,
her blir jeg eneste Sannhet og Far.
I ærbødighet vil jeg mennesket lede
til troskap, respekt for den nye Tsar.
Her tar jeg over som Keiser, Moral,
her blir jeg Vokter og Kriger i ett.
Makten gjør kraften og styrken total,
jeg fører mitt rike med visdom og vett.
Kviteheim
Riket er snøbelagt vinterfjell,
Palasset er hugget i is.
Dronningen svøpes i isbjørnfell,
vinden er stille bris.
På Dronningens bleke kinn danser tårer
i frykt av at sol skal smile.
Ved enhver av de illsinte, drepende vårer
vil Dronningens land, beboere tine.
Dronningens trone,
krystall på krystall.
Et land bygd av kulde
på Kviteheims-hall.
Palasset vil smelte, riket dør.
En isdronning ser sitt verk forsvinne,
folket av Kviteheim går hen og tør.
Atter en vinter ser hun svinne.
Dronningens trone er kulderøyk.
Nattefrost går for året.
Borte er frossen snølett føyk,
borte er snøen i håret.
Dronningen kryper sammen på fellen,
alene forlatt på gråsvart bakke.
I vente på kvelden bak senhøstkvelden
bøyer hun sårt en blinkende nakke.
Dronningen eldes i sommerhalvåret,
bleke kinn blir gustne og grå.
Sølvfargen blir til tare i håret.
Hun skrumpes, farges, dager skal gå.
Dronningen føler at tiden er omme,
ber at en frostnatt snart vil komme.
Lyrics in plain text format
